I den siste tiden har det fra diverse oppdragsgivere vært et økende fokus på tilgjengelighet (accessibility) og webstandarder. Dette er et stort og omfattende tema, som kan være ganske tungt å sette seg inn i. Jeg har tenkt å skrive en liten serie med innlegg som kanskje kan gjøre det noe mindre tungt å forstå hva det dreier seg om.

Når britiske Tim Berners-Lee “oppfant” internett hadde han noen veldig spesifikke mål. Han ønsket å skape en teknologi som gjorde mennesker i stand til å dele informasjon. Berners-Lee var spesielt opptatt av den menneskelige siden av teknologien, det er jo tross alt mennesker som bruker internett - ikke maskiner.

Tilgjengelighet på nett blir ofte sammenlignet med å tiltak som tilgjengeligjør informasjon for mennesker med funksjonshemminger. Web tilgjengelighet handler ikke spesifikt om funksjonshemmede mennesker, og deres spesielle behov. Det handler om å tilgjengeliggjøre informasjon og sikre at innholdet eller tjenesten din er funksjonell for alle mennesker i alle brukssituasjoner. Uavhengig om du er blind, svaksynt, kortvokst eller om du surfer via pc, mobiltelefon eller en annen klient.

For noen handler tilgjengelighet på nett om å bruke alt-tekst på bilder, skalérbar tekst og forutintatt skepsis mot rikt innhold (f.eks Flash). For disse har tilgjengelighet ofte vært noe man har lagt til en ferdig løsning, helt på slutten av prosessen. Disse har dessverre ikke fulgt helt med i timen, man må nok gå litt grundigere til verks enn som så. I Berners-Lee ånd handler dette om en overordnet holdning til hvordan internett fungerer, hva som god oppførsel på nettet, og hvordan man tenker når man utvikler internettløsninger.

Det blir kanskje litt enklere å forstå begrepet om vi sammenlikner det med en av markedsføringens mange p’er: Place, eller distribusjon på godt norsk. Om du selger et produkt ønsker du som regel at dette skal være tilgjengelig for alle, du gjør som regel det du kan for at produktet ditt finnes i alle butikker og at det har en fremtredende plassering. Hva om du ga blanke i hele Nord-Norge, Vestfold, Østfold og deler av Østlandet? Du selger vel ikke like mye da?Det er i mange land vedtatt lover og regler for tilgjengelighet. Da spesielt for offentligsektor, men her skjer det ting. I USA har det faktisk vært rettsaker hvor firmaer har blitt saksøkt av organisasjoner for ikke å ha et tilgjengelig tilbud på nett. Mer om hvilke lover og regler som gjelder i Norge kommer jeg tilbake til senere.

I dag er det W3C’s WAI som er den autoriteten som forvalter standardene for tilgjengelighet. WAI (Web Accessibility Initiative) er ikke en standard i seg selv, som mange feilaktig oppfatter det som, men en gruppe hos W3C. Standardene heter Web Content Accessibility Guidelines og finnes i to versjoner WCAG 1 (1999) og WCAG 2 (2003). For at du skal få et inntrykk over hvor komplekst dette er det litt artig å se på dokumentene til WAI:

• Web Content Accessibility Guidelines 2.0 selve standarden, fortsatt et utkast (72 sider, 20 800 ord)
• Understanding WCAG 2.0 dokumentet som skal forklare WCAG 2. (165 sider, 51 000 ord)
• Techniques for WCAG 2.0 generelle teknikker og eksempler. (221 sider, 88 000 ord)

Som du skjønner er litt å sette seg inn i, jeg har derfor tenkt å gjøre dette på en så enkel måte som mulig. Faren for å utelate noe er da selvfølgelig tilstede, men hensikten min er ikke å forklare hver eneste detalj. Heller å gi deg en overordnet forståelse som kan benyttes i det daglige. Skjønner?

Kom gjerne med kommentarer og synspunkter på denne artikkelserien, jeg omdisponerer gjerne om det blir for tungt eller vanskelig å skjønne ;-)

Andre artikler i serien

Del 1: Introduksjon
Del 2: Lovverk og retningslinjer
Del 3: Implementering av tilgjengelighet
Del 4: Tilgjengelighet og Flash